"HVIS FOLKET IKKE HAR BRØD, KAN DE VEL SPISE KAKER?"
Innlegg under Fylkesmannens Kommunekonferanse 11. juni 2007 av Asgeir Drugli (Solidaritetslista)
Denne delen av konferansen tar utgangspunkt i stat og kommunes ofte ulike forståelse av virkeligheten, og de ulike og ofte motstridende politiske avveininger og valg dette kan føre til.
Fylkesmannen tar utgangspunkt i et sitat som knyttes til Marie Antoinette og den franske revolusjonen og matmangelen i Paris hvor det oppstod lange brødkøer; "Hvis folket ikke har brød, kan de vel spise kaker?"

Fylkesmannen stiller samtidig spørsmål om det ligger en positiv politisk dynamikk i spenningsforholdet mellom stat og kommuners ofte ulike forståelse av virkeligheten, som kan brukes i et felles arbeid for gode samfunnsløsninger?
Med andre ord; står Fylkesmannen gjennom sitt virke i overført betydning nærmere Marie Antoinettes ublide skjebne i Giljotinen, eller samhandler Fykesmannen og Kommunene for gode samfunnsløsninger slik at befolkninga er fornøyd?. Slik det er i dag er jeg redd det første er tilfellet, men netopp derfor synes jeg Fylkesmannens problemstilling til denne konferansen er riktig og viktig å diskutere.

Det er faktisk aldri så lite innsiktsfullt fra Fylkesmannens side å ta utgangspunkt i sitatet fra Marie Antoinette, og det blir derfor også fristende å skue litt til årsakene til den franske revolusjonen, og trekke noen paraleller til forholdet mellom Staten og Kommunene i dagens Norge slik vi "brødløse" på Notodden ser det. Det er flere grunner til den franske revolusjonen, og mange av dem er ganske interessante i forhold til det som er temaet i denne delen av konferansen.

Misnøyen med at bare én person; kongen, skulle styre landet tilnærmet uten noen andres innflytelse, økte raskt

Paralellen her er interessant, selv om Staten ikke er bare én person, så er det liten tvil om at misnøyen med sentrale myndigheter i kommunenorge øker. Dette viser seg blant annet i politikerforrakt og fallende oppslutning om valg. Det er hevet over enhver tvil at mange folk bærer preg av en følelse av avmakt i dagens samfunn - ingenting nytter - det spiller ingen rolle hvem man stemmer på etc. Årsakene til dette er selfølgelig sammensatte, men mye av dette er resultater av kommunenes opplevde gap mellom de oppgaver som staten pålegger kommunene, og de begrensede midler vi får til rådighet for å utføre dette.
Det framstår som absurd for folk at en kommune med en meget høy andel eldre mennesker i befolkningen lar en nybygd avdeling for senil demente bli stående tom, fordi man ikke har råd til å drive den - selv om det er total lokalpolitisk enighet om at avdelinga må åpnes. Og det hjelper ikke at man i debatter mellom sentrale politikere får høre hvordan penger øses ut over kommunene, der hvor våre stortingspolitikere overbyr hverandre om hvor bra kommunene nå har det, og at det nå satses på skole og eldreomsorg i et kjempeomfang. Dette er science fiction, og det ser folk i Notodden Kommune meget tydelig gjennom eksempler jeg nevner ovenfor. Faktum er at når alle forhold er tatt hensyn til, som prisstigning, lønnsvekst etc. så gikk inntektene til Notodden fra Staten ned i 2006, og det vil forundre meg mye om ikke det samme er tilfellet for 2007. En virkelighetsbeskrivelse fra sentrale myndigheter som ikke forholder seg til realitetene bidrar til misnøyen blant folk, som føler de har liten innflytelse på samfunnsutviklinga slik også den franske befolkninga så virkeligheten på Marie Antoinettes tid.

Liberale krefter i det Franske samfunnet fikk også etterhvert ambisjoner om å ta makten fra kongen og gi den til folket.

På Notodden har vi slike krefter i samfunnet, som er representert relativt sentralt i det politiske blidet. Jeg sjøl driver blant annet en politikk ut fra ambisjoner om å ta makten fra Stat og Fylkesmann og la folk i større grad få anledning til å styre sjøl. Hvorvidt mine synspunkter representerer liberale krefter er litt avhengig hvor man ser det fra. I Europa er liberale krefter ofte brukt om politiske bevegelser til høyre i det politiske landskapet, mens det i USA brukes til å betegne venstresiden i politikken.
Så altså; også på dette punktet finner man paraleller til den franske revolusjonen.

Hat mot det kongelige eneveldet.

At det er så stort hat mot det "Statlige Eneveldet" i Notodden har jeg lite som dokumenterer. Men det er utvilsomt samtidig slik at Fylkesmannen, som er kommunens nærmeste statlige bindeledd, blant mange folkevalgte på Notodden oppfattes som et hinder for en god og framtidsretta utvikling på Notodden, og ikke som en konstruktiv samarbeidspartner.

I Fylkesmannens innstruks står det som første paragraf at Fylkesmannen, som Kongens og Regjeringens representant i fylket, skal arbeide for at Stortingets og Regjeringens vedtak, mål og retningslinjer kan bli fulgt opp.

Etter mitt syn utøver ikke Fylkesmannen embetet slik at denne paragrafen oppfylles. Vi opplever virkeligheten slik at det er kun én lovparagraf som Fylkesmannen søker å ivareta på vegne av Staten, og det er kommunelovens krav til budsjett i balanse. Alle andre lover og målsetninger synes underordnet.

Et eksempel; Vi sitter nå med en regjering som har lovt en økning på 10000 flere ansatte i eldreomsorgen i 2009 i forhold til 2004-nivået. Regner man om denne målsetningen pr. innbygger skulle dette tilsi over 40 nye ansatte i eldreomsorgen på Notodden. Siden 2004 har vi mistet 6. Det vil med andre ord si at om to år så skal Notodden Kommune ha ansatt 46 flere ansatte i eldreomsorgen. Hvor er Fylkesmannen på banen overfor Notodden Kommune for å sørge for at regjeringens målsetning oppfylles?
Når man lokalt forsøker å imøtekomme regjeringens målsetning ved å bruke 3 av totalt 17 millioner av fjordårets overskudd til å åpne en ny demensavdeling istedenfor å nedbetale tidligere års underskudd, er imidlertid Fylkesmannen på pletten med formelle skriv til Notodden Kommune i forkant av et eventuelt vedtak (fordi rådmann og fylkesmann har snakka sammen), og som helt tydelig gjør det klart at Fylkesmannen ikke kan godta dette. Det hører også med til historien at i 2006 benytter Notodden Kommune hele 41 millioner til nedbetaling av tidliger års underskudd. Det burde derfor være åpning for å kunne diskutere en slik løsning for Fylkesmannen, i og med at Fylkesmannens oppgave som sagt er å arbeide for at alle vedtak, mål og retningslinjer fra Storting og Regjering følges opp - og ikke bare ett av dem.

Det bidrar heller ikke til mye positve tanker om Stat og Fylkesmann, når man i forkant av vedtak spør om lovligheten i økonomiske grep som man lokalt har funnet og som kan avhjelpe kommunens driftssituasjon, og får til svar at fylkesmannen ikke kan uttale seg om lovligheten før vedtaket fattes, samtidig som Kommunal og Regionaldepartementet påstår at grepet er lovstridig. Dette fikk vi med mye arbeide tilbakevist, uten Fylkesmannens hjelp, som etterhvert også tok departementets side i saken.
Dette står i sterk kontrast til det brevet som Fylkesmannen sendte til Notodden tidligere i vår også i forkant av vedtak og som knebler en politisk diskusjon om muligheter for en positiv samfunnsutvikling ved åpning av den nye demensavdeling.

Opplevelsen vi sitter igjen med er at Stat og Fylkesmann er uklare eller uvillige til hjelpe lokale folkevalgte med å finne konstruktive løsninger, men raskt på pletten med tydelige holdninger når det gjelder å gjøre det mest mulig vanskelig å utøve en god og likeverdig offentlig tjenesteyting.
Hat mot Fylkesmannen er som sagt dette ikke, men at Fylkesmannen som skal være et allsidig statlig verktøy, oppleves som ensidig, rigid og lite konstruktiv er relativt klart.

Tilbake til Frankrike på slutten av 1700-tallet:
Opplysningstidens idealer ble utbredt blant folket. Under opplysningstiden ble folket mer og mer kunnskapsrike. Lærde menn som Voltaire og Rousseau spredte viten til folket, og kritiserte samtidig de kongelige og overklassen.

Tidligere var det slik, og det er det også forøvrig ennå, at Rådmannen bare kunne viske ordet "Fylkesmann" fra talerstolen i kommunestyret, så ble de folkevalgte preget av rådløshet og handlingslammelse. Det at Fylkesmannsbegrepet brukes overfor et folkevalgt organ, som Nøkken i tidligere tider ble brukt for å skremme barn, er ikke mindre enn skammelig.
Her trengs det definitivt opplysning.

Uten sammenlikning forøvrig med de store tenkere fra opplysningstiden, så legger noen av oss folkevalgte på Notodden stor vekt på opplysning om sammenhenger i samfunnet, og spesielt på forholdet mellom Stat og Kommune.

Samtidig er det slik at kommunenes innbyggere tilegner stadig mer detaljert kunnskap om både rettigheter, statistikk og sentrale målsetninger om samfunnet. Med denne kunnskapen kan de sjøl måle uliketer kommuner imellom, og også avvik mellom sentrale målsetninger og kommuners muligheter til å gjennomføre dem. På Notodden gjør Kommunalt Foreldreutvalg (K-FAU) et formidabelt arbeide i så måte for å sette press på lokale folkevalgte for økte ressurser til skolen, og disse kreftene vil bidra enda sterkere i tiden som kommer til å opplyse andre foreldre. Jeg mener det er bra at innbyggere tar slike tak, da dette presser både Kommune og Stat til å yte de tjenester folk etter lover og retningslinjer har krav på

Sjøl har jeg i løpet av de siste årene hatt en del kontakt med Fylkesmann og Stat, og ser at det bak dette begrepet befinner seg folk og mennesker med evne til selvstendige refleksjoner og betraktninger, og som også i visse tilfeller kan være nyttige både å samtale og samarbeide med. Men potensialet for dette er mye større enn hva tilfellet oppleves å være i dag, og om man skal besvare denne konferansens store spørmål om det ligger en positiv politisk dynamikk i spenningsforholdet mellom stat og kommuners ofte ulike forståelse av virkeligheten, som kan brukes i et felles arbeid for gode samfunnsløsninger på en positiv måte, så ligger det her et viktig forarbeid både for Stat, Rådmenn og lokale folkevalgte.

Det må opparbeides en tillit mellom partene, samtidig som det er en forståelse for de ulike rollene man har. Opplysningsarbeid er i denne sammenhengen viktig i tillegg til at man aktivt får oppleve at samarbeid og vilje til diskusjoner og gjennomføring av konstruktive og framtidsretta løsninger for kommunene.

Folket sultet mens kongen brukte penger på ting som f.eks. krigføring i Amerika

Også her kan paraleller trekkes på flere plan. Norges krigføring i Irak og Afghanistan har medført store protester i brede lag av befolkninga, dog ikke for at befolkninga i hovedsak sulter.
Det befolkninga i kommunenorge har vanskeligere for å godta er nødvendigheten av å bidra til fellesskapet gjennom solidarisk innbetaling av skatter og avgifter, samtidig som den norske stats ufattelige rikdom - ofte representert i form av oljefondet - investeres i utlandet samtidig som kommunene ikke settes i stand til å holde vedlike eller utvikle offentlige tjenester i takt med forventningene blant folk

Harme blant befolkningen i Frankrike over at kongen ikke greide å løse landets problemer

Den samme harmen opplever man i dagens kommunenorge når gapet mellom forventninger til tjenestetilbudet og kommunens opplevde evne til gjennomføring øker. Forventningene øker ofte i takt med sentrale myndigheters lempfeldige beskrivelse av virkeligheten, og som for mange av oss lokale folkevalgte ikke er til å kjenne igjen.

Et eksempel som belyser dette godt, og som er så nære Marie Antoinettes påståtte utsagn som man kommer, opplevde man da regjeringen foreslo å endre sykelønnsordningen.
APs Bjarne Håkon Hansen sa den gang i et debattprogram på TV at det høye sykefraværet i pleie og omsorgssektoren skyldes at kommunene hadde kuttet for mye ressurser. Om regjeringens sykefraværsordning hadde blitt gjennomført (noe den ikke ble den gangen) ville dette kosta Notodden Kommune ca. 5 mill. kroner. Dette er et beløp som tilsvarer ca. 10-15 stillinger. Hansens løsning var derfor at kommunene burde ansette flere! Dette i en situasjon hvor sykelønnsordningen ville innebære ytterligere kutt, og altså en umulighet. Hansens løsning var altså at kommunenorge skulle spise kake, om vi ikke hadde brød.

Folket var den største økonomiske kilde til den Franske staten, noe som også var med på å utløse revolusjonen. Et sentralt forhold her var eiendomsskatten!

Morsomt nok bidrar Notoddens befolkning selv i betydelig grad til opprettholdelse av det kommunale tjenestetilbudet gjennom en betydelig økning av eiendomsskatten de siste par årene. Uten dette bidraget til kommunens driftsbudsjett hadde forholdene med tanke på offentlig tjenesteyting sett betydelig værre ut enn det gjør i dag. Notodden drar in ca. 30 eiendomsskattemilioner fra innbyggere, næringer og kraftverk. Å påste at disse pengene innbetales med glede er en stor overdrivelse.

Det er brei politisk enighet om at eiendomsskatten er uønsket i Notodden, men også at den er en dyd av nødvendighet under de rådende forholdene hvis man ønsker å opprettholde det kommunale tjenestetilbudet.
Det provoserer voldsomt når stat og regjering søker å framstille kommunenes evne til å opprettholde tjenestetilbud som økte overføringer til kommunene da det i virkeligheten er folk sjøl som i stor grad bidrar til dette på Notodden.

Ligger det da en positiv politisk dynamikk i spenningsforholdet mellom stat og kommuners ofte ulike forståelse av virkeligheten?

Potensialet er nok her større enn realitetene i dag, og staten må tilegne seg en større innsikt og forståelse for at kommunene har folkevalgte som både ønsker og søker framtidsretta og stabile løsninger.

Kommunenorge har behov for å øke driftsrammene, da behovene er store, særlig etter en periode med knallhare kutt og nedskjæringer under Bondevik II-regjeringen. Det er store forventninger til at vi framover kan oppbemanne innenfor tjenesteområder som har gitt sotre bidrag til en økonomisk snuoperasjon. Dette er områder som satsing på førskolelærere (Fylkesmannens kommentar), Eldreomsorg (Gjengitt i Soria Moria erklæringa) og evne til tilpasset undervisning i skolen (Kommunalt FAU på Notodden).

I mitt innlegg har jeg spisset problemstillinger og berørt en rekke kompliserte forhold som ikke lar seg forklare eller diskutere i detalj med så få ord, og med såpass liten tid til rådighet, og det er tross alt positive ting som også skjer i grenselandet fylkesmann/kommune også, og en stor velvillighet og lydhørhet utvises f.eks. i plan og stedsutviklingssaker fra Fylkesmannens side.

Hva er så konklusjonen? Går Fylkesmannen en annen skjebne i møte enn det tragiske endeligtet for Marie Antoinett som endte sine dager i Gilljotinen i Paris?

Tiden får vise. Men jeg vil anbefale større fleksibilitet, både i forhold til skjønnsmessige vurderinger og i forhold til tilpasning av det som oppfattes som rigide regelverk og direktiver, særlig innenfor kommuneøkonomiområdet.
Jeg vil også anbefale Fylkesmannen om å åpne øynene for at det ikke bare er Rådmannens innstilling som er den eneste farbare vei mot en økonomisk trygg og stabil kommunal produksjon av tjenester.

Takk for oppmerksomheten!
Tilbake til hovedsiden